Slitsomt å være sliten

Som småbarnspedagog og gestaltterapeut møter jeg stadig flere barn og unge som er dønn slitne. De lever mer eller mindre i en følelse av det å være sliten og å ikke strekke til. Flere av ungdommene føler at de ikke har noen fri vilje, men hele tiden må strekke seg etter krav og forventninger som de sier vokser dem over hodet.

Det jeg opplever som felles for mange av disse ungdommene er at de bruker mye energi på tankevirksomhet. Mange lever i spennet mellom «flink – ikke flink», og lander ofte på «ikke flink». Mange av disse ungdommene har siden de var bitte små fått høre hvor flinke de er, at de er verdens beste og flinkeste til det meste. Når de så blir eldre og forventningene fra voksne plutselig har endret seg blir det for mange vanskelig å manøvrere. Hva har de da å stille opp med i møte med nasjonale prøver, mestring i flere fritidsaktiviteter, å ikke skuffe foreldres forventninger, ja listen er lang.

Hva er det å være flink? Personlig er jeg ikke så glad i ordet flink. Jeg kommer i kontakt med begrensninger og med rammer og regler jeg må holde meg innenfor. Paradokset blir gjerne at jeg blir «ikke flink. Det legges en forventning på meg som jeg ikke vet om jeg kan eller vil innfri. Det er knyttet til noe som må eller skal være målbart opp mot en mestringsskala. Flink til hva? – flink til å spille? – hva nå det enn måtte være? Å mestre er en opplevelse av å få til, mens flink blir på en målbar skala. Hvor flink er du på en skala fra 1 til10? Å mestre blir: Dette fiksa jeg. Dette «naila» jeg! Dette er innafor!

Når mestringsfølelsen blir borte, og forventningen fra andre oppleves som for store, forsvinner den indre motivasjonen. Det er både vondt og vanskelig å stå på sidelinjen å se når barnet vårt ikke får det til, eller slutter å delta i livet. Vi tyr lett til ytre motiverende oppmerksomhet, som er godt ment, men som ofte har en motsatt virkning.

Som terapeut tenker jeg helhetlig og blir opptatt av å skru hodet på kroppen. Det er viktig for meg å hjelpe disse ungdommene til å lære å kjenne etter hva kroppen signaliserer, slik at kroppen ikke blir redusert til noe som ikke lengre fungerer. Noen opplever at kroppen stivner og andre stivner mentalt. Mange sier at de opplever seg som slappe og livløse og at elastisiteten er borte. Mange av disse ungdommene lever sine liv på nettet. De spiller eller de ser på filmer og serier. Gjennom spillenes verden får de kontakt med likesinnede. Kanskje ikke alltid likesinnede slitne, men ungdommer med felles interesser- over hele verden. Tidslinjer krysses og døgnrytmer snues, Vi voksne og pårørende blir urolige, og ofte med god grunn. Jeg tenker at det ofte handler om mestring. Spillene blir mestringens arena, og hvem liker vel ikke å mestre? Å mestre blir stående i kontrast til flink.

Gjennom veiledning og bevisstgjøring har vi fokus på å hjelpe disse ungdommene til å kjenne igjen livsglede og livsmot, slik at de igjen kan oppleve mestringsglede og vekst.

– Trygve Hovdal, Dønn Sliten