Forventninger

Forventninger til livet..oj det ble jammen svært. Får nesten lyst til stikke hodet under dyna igjen og bare bli der. Det er nesten det samme som å spørre noen om «Hvordan går det?» etter at de har mistet noen som står dem nær. Det blir et alt for stort spørsmål å kunne klare både å ta inn over seg og til å svare på. Hvordan går det? Er neimen ikke så sikker jeg.. Jo, takk det går fint.

Jeg tenker at her og nå så får det holde med forventninger til dagen. Det klarer jeg liksom å forholde meg til i dag. Jeg tror jeg velger å sette forventningene til livet på vent til i morgen.

En mor kom inn til meg på mitt kontor med sitt barn tidlig i tenårene. Hun var sliten, mannen var sliten, ja, hele familien var sliten. Barnet var diagnostisert med ADHD. Det var en meget trivelig tenåring. Blid og meget til stede. Direkte i blikk og tale.

Hva har dette med forventninger å gjøre spør du? Jo, familiens forventninger til livet stemte ikke over ens med det de opplevde i hverdagen. Forventningene hadde i stor grad gått over til forhåpninger. De kom til meg med en forhåpning om å få hjelp, til å få noen nye verktøy slik at hverdagen kunne fungere litt bedre.

Tenåringen kom inn til meg med en forventning om å bli puttet i skuffen for «vanskelig ungdom», og hadde en adferd deretter. Adferden søkte på en måte å bli avvist, å få en bekreftelse på at «jeg er sånn» og er ikke til å like. Tenåringen var urolig, fiklet med ting som var inne på mitt kontor, avbrøt sin mor… i det hele tatt, ønsket ikke å være der. Mor ble urolig, og visste ikke helt hvor hun skulle ha fokuset, på meg eller sin tenåring. «Du må sitte rolig, du må svare Trygve, du må…du må…

Det er nok mye denne familien må, husker jeg at jeg tenkte. Hvor slitsomt er det ikke hele tiden «å måtte noe»  Når det er mye jeg må, opplever jeg så ofte å bli hengende bakpå som vi sier. «Jeg må bare..»

En ungdom med ADHD som ofte opplever «å måtte», på grunn av andres forventninger opplever ofte å mislykkes og å «være feil». Det er vanskelig å sitte i ro og ikke å fingre med saker og ting. Det blir som denne tenåringens mor sa: «alt skal fikles med og ødelegges».

Tenåringen satte seg på en yogaball jeg har på kontoret og humpet opp og ned mens vi prøvde å komme i kontakt. Mor sa: «Du må sitte stille og lytte». Rart det der med at vi foreldre fortsetter å bruke verktøy vi vet ikke fungerer. Jo mer mor maste, jo mer smilte tenåringen og humpet frydefullt videre. Vi ble enige om at mor skulle vente resten av timen ute på kjøkkenet for så å komme inn mot slutten av timen.

Istedenfor å be tenåringen om å sitte stille, valgte jeg å forsterke uroen. Jeg spurte om det gikk an å sprette høyere, om det kunne sprettes raskere. Responsen var enorm! Tenk å bli spurt om å være enda mer urolig! Etter en stund var tenåringen fysisk sliten og la seg flatt ut på gulvet langs den ene veggen, rolig og fornøyd. Jeg valgte også å legge meg ned et stykke fra tenåringen. Nå var energien i rommet klar for terapi. Vi fikk en kjempekontakt, og det var en mye roligere og avslappet ungdom som gikk ut på kjøkkenet og hentet mor inn igjen. Tenåringen følte seg godtatt istedenfor forventningen om å bli avvist, og alle vet vi jo hvor viktig det er å bli godtatt og akseptert hvis vi skal klare å endre oss.

Vi i Dønn Sliten er opptatt av å normalisere reaksjoner i vanskelige situasjoner. Vi er opptatt av å hjelpe hver enkelt med å finne hensiktsmessige verktøy for å takle hverdagen på en optimal måte.